Kari Bolette Lundal hadde ei flott framføring på 60-årsjubileet til Brandøy
Her er eit lite videoglimt frå framføringa. I tillegg kan du lesa ein tekst ho har skrive.
Det var sommer, det var sol, og det var søndag. På veien fra Apalvikjo til Grunnavågen og videre langs stien til Brandøy kom en mann og de to barna hans gående. Det var Henry Gundersen, datteren Anita og sønnen Svein Ove. Begge barna i førskolealder. De skulle på besøk. Det var stas å komme til tante Anna, som egentlig var grandtanten deres. Hun bodde i det hvite, litt gamle huset noen meter ovenfor sjøen. Hjertelig tok hun imot dem denne gangen og flere ganger når de helt uanmeldt banket på døra. «Så kjekt å sjå dåke! Kom inn, kom inn!»
Hun var ikke den eneste som tok imot gjestene. Inne fra stua, stille og beskjeden, kom Amanda og ønsket velkommen på sin lune og vennlige måte. Om henne er det sagt: «Amanda var ikkje ei dame som stakk seg fram. Ho var ei dame av få ord.»
Anna Gundersen var ansatt hos og lønnet av Amanda. Med datidens uttrykksmåte var hun en «selskapsdame». De to kvinnene var som gode søstre. Ikke minst betydde det mye at de delte fellesskapet i Jesus Kristus. De to damene var gjestfriheten selv. Blant annet med servering av mange slags godsaker. Anita forteller at Brandøy har en stor plass i hjertet hennes. Hun tror søndagsbesøkene i barndommen har medvirket sterkt til dette hjerteforholdet.
Gården Brandøen på Haugsgjerdet var Amanda Karina Hauges eiendom. En dag i 1964 hendte det noe som fikk avgjørende betydning for hele gårdens framtid. Da banket det igjen på døra. Utenfor sto en flokk menn. Det var styret for Indremisjonssamskipnaden, med sekretæren Bjarne Eide i spissen. Han hadde en avtale med Amanda om at styret skulle komme og se på gården. Han hadde nemlig fått høre at hun var interessert i at misjonen overtok eiendommen. Nå hadde mennene i styret fått sett seg om. Dette var en perle, ingen tvil om det! Midt i blinken som leirsted. Men de skjønte også ganske raskt at lommeboka til samskipnaden var altfor slunken for et slikt kjøp. Stor var overraskelsen da Amanda sa omtrent som følger: «Eg har ikkje tenkt å selja garden». Mennene må ha fått hakeslepp! Stemte det ikke det de hadde hørt? Skulle hun ikke selge likevel? Et øyeblikks forbauselse ble med ett vendt til en umåtelig stor glede da hun la til: «Det er ei gåve.» I 100-årsskriftet til Samskipnaden står det: «Så var det som himmelen opna seg».
Amanda Hauge var en ydmyk kvinne, hun ønsket ikke ar det ble gjort noe vesen av henne. Hun gledet seg over at hun på denne måten kunne gjøre en tjeneste for Herren.
I Nytestamentet hennes fra 1827 står det fra Romerbrevet 12,19: «Tager Eder de Helliges Nødtørftighed; laaner gjerne Huus». I moderne språkdrakt lyder det slik: «Kom de hellige til hjelp i deres nød. Legg vinn på gjestfrihet!» og i 1. Korinterbrev 16,14: «Lader alle Eders Gjerninger skee i Kjerlighed». Det lyder nå: «La alt hos dere skje i kjærlighet».